Gryntende stillhet

Gryntende stillhet

Den gryntende griselyden har forstummet hos flere meksikanske grisebønder de siste par årene. Spesielt har det gått hardt ut over de mindre og mellomstore produsentene.

Tekst: Tone Aguilar Foto: Marco Aguilar – Vi blir stadig færre, forteller Martha Lagunas Bennetts. De siste atten årene har dyrlegen drevet sin egen grisegård, Rancho El Porvenir i landsbyen Santa Ana Zegache i den sørlige delstaten Oaxaca. – Før var vi vant til at det var kriser i bransjen cirka hvert femte år, fortsetter hun, men de siste årene må vi håndtere årlige krisesituasjoner. Den globale finanskrisen i 2008 og spesielt den såkalte svineinfluensaen i 2009 var hard for Mexicos svineprodusenter. Problemet de sliter med nå er de høye fôrprisene som tørken i USA forårsaker.

Naboavhengig

Mexico importerer betydelige mengder med grisefôr fra naboen i nord. – Når vi må kjøpe fôret fra USA, er vi helt avhengige av markedsprisen deres samt dollarkursen, understreker Martha. Den meksikanske valutaen er svakere og mer ustabil enn dollaren. – Hvilket er veldig uheldig for oss da utgiftene varierer mye, sier grisebonden. For det dyreste fôret til de nyfødte grisene betaler hun 18 000 pesos, det vil si i underkant av 8500 norske kroner, mens fôret til de voksne dyrene koster 3000 kroner. Martha etterlyser et offentlig program som holder prisene lavere og mer stabile. – Det er et paradoks at det her i delstaten produseres masse mais, men den selges til andre meksikanske delstater hvor griseproduksjonen er større mens vi lokale bønder er avhengige av maisen som sendes fra USA, sier hun. Nøkkelen for å overleve i den vanskelige situasjonen er ifølge Martha effektivitet. – Vi kan ikke sløse, sier hun. Produksjonen må også hele tiden tilpasses variasjonene i markedet. Ved Rancho el Porvenir er målet å ha hundre slakteriklare griser hver uke for å holde produksjonen oppe. – Men for å overleve i krisetider, må vi redusere antallet, sier grisebonden.

Friskt utgangspunkt

Friske dyr og godt genetisk materiale er også alfa og omega for å overleve som grisebonde. Tidligere ble biosikkerhetstiltak først og fremst iverksatt av de store griseprodusentene, men mellomstore produsenter benytter seg i stadig større grad også av disse tiltakene, blant dem Rancho el Porvenir. – Alle som jobber her må dusje og skifte klær hver gang de skal inn i fjøset, forteller Martha. – De få besøkende som vi gir adgang til gården, må også dusje og ta på seg sterile dresser og støvler. Dyrlegen er også nøye med vaksineringen av purker og smågris. Den viktigste vaksinen er trippelvaksinen mot parvovirus, leptospira og erysipelas. Sæd kjøper hun inn fra avlsselskaper. – PIC, Généticpork og Genesus er blant de prinsipielle avlsselskapene her i Mexico, sier hun. Selv har hun brukt mye PIC, og de velger ut det genetiske materialet ut i fra spesifikasjonene jeg ønsker at dyrene skal ha. Blant de veletablerte griserasene i Mexico er yorkshire, hampshire, duroc og landrase. Og i kommersiell griseproduksjon er rasene fortrinnsvis hybride, sier Martha.

Livet mitt!

Grisebonden tar et kjærlig tak rundt en de små grisene sine. – Å være griseprodusent i Mexico kan være utfordrende, sier hun. Med en grisebonde til far vokste hun opp blant grisegryntene, og etter å ha utdannet seg til dyrlege startet hun med sin egen svineproduksjon. – Jeg begynte med ti purker som jeg kjøpte fra Canada, forteller hun. Disse har i dag vokst til 250, og gården hennes er stadig mer teknifisert. Andelen av griseproduksjonen i Mexico som er teknifisert øker generelt, og utgjør i dag seksti prosent. Tjue prosent av resten er delvis modernisert, mens de siste tjue prosentene fortsatt er bakgårdsdrift, fortrinnsvis til eget konsum. Den totale griseproduksjonen er det imidlertid ganske få hender som står for, siden et tjuetalls produsenter står for hele nitti prosent av produksjonen.I kjølevannet av disse kjemper de mellomstore grisebøndene som Martha mot den gryntende stillhet. – Men jeg gir ikke opp grisene mine, sier hun. – De er livet mitt!