Griseglad i Mexico

Griseglad i Mexico

De små griserumpene vifter fornøyde i bakgården hos la Señora Donají i landsbyen San Sebastián Etla sør i Mexico. Her mangler det verken stell eller kjærlighet.

– Jeg elsker grisene mine, forteller Donají Romero Ramírez.

En kjærlighet som tydeligvis er gjensidig. Damen som er frisør av yrke, begynte for tjue år siden å avle gris for å ha en ekstrainntekt. I starten var det én gris i bakgården hennes, i dag er det over førti. Det er likevel fortsatt en bakgårdsbedrift.

Enkelte grisegårder i Mexico har mer enn 40 000 produktive purker, men over tretti prosent av produksjonen stammer fra griser som holder til i bakgården, slik som hos Donají. Mange feter opp en gris eller to til eget forbruk mens andre selger et knippe dyr til lokale slaktere. I staten Oaxaca bytter griser fortsatt eiere på landsbyenes husdyrmarkeder, en flere hundre år gammel tradisjon.

TRADISJONSRIKT MARKED

Hver onsdag morgen strømmer lastebiler med okser, kuer, geiter, sauer og griser til på den åpne markedsplassen mellom fjellene i Etla-dalen. Fra boplassene i nærheten kommer folk gående med dyra i bånd.

Ved siden av Heruin står tre unge purker og snuser på gresset. 1200 pesos, det vil si i underkant av 700 kroner, vil han for de 70 kilo tunge grisene. Han har imidlertid ikke avlet dem selv.

– Jeg reiser rundt i landsbyene og kjøper en gris her og der for deretter å selge dem på markedene, sier han.

Litt bortenfor treffer vi på Maria Hernández. De to måneders gamle grisene som tumler rundt henne, så dagens lys hjemme hos Maria.

– Siden jeg var lita jenta, har jeg vært omringet av griser, forteller hun. Jeg liker å stelle dem selv om det kan være et griseri i blant og lukten er sjenerende.

Naboene til Donají kan imidlertid ikke klage over grislukt. Her fyller lukten av friskt gress neseborene.

– Jeg er nøye med å holde gulvet og matkoppene deres rene, sier hun.

Slik reduserer hun sjansen for både sykdom og naboklager. Hun sørger også for at grisene er fri for parasitter og at de er vaksinerte.

– For en tid tilbake tok jeg et kurs hvor jeg blant annet lærte å vaksinere, forteller hun.

MASSIV IMPORT

Hygienen kan være et problem blant griser som avles i bakgårder. Det største problemet i Mexico er imidlertid at det ikke produseres nok grisekjøtt. De nyeste tallene fra Landbrukssekretariatet, SAGARPA, viser at Mexico i 2004 importerte 37 prosent av de 1,6 millioner tonn grisekjøtt som ble konsumert. Størsteparten av denne importen kommer fra USA.

Meksikanske svineprodusenter har anklaget USA for å dumpe grisekjøtt, men anklagene har ikke ført fram. Produksjonen i Mexico fordyres dessuten av at råmaterialer til grisemat, som for eksempel durra, må importeres.

Ansatt ved Det teknologiske landbruksinstituttet i Oaxaca, Abraham Gómez Osorio, forteller at situasjonen for grisebønder forverres ytterligere når de i tillegg må betale transport fra havnene hvor råmaterialene ankommer landet.

– Dette er tilfellet i Oaxaca, sier han. Derfor finnes det få store griseprodusenter. I stedet er det bakgårdsoppdrett som dominerer, på landsbasis den viktigste årsaken til at Mexico må importere over en tredjedel av svinekjøttet som konsumeres.

TEKNIFISERT SVINEGÅRD

Mange meksikanske bønder har ikke økonomiske ressurser til å investere i store grisegårder.

– Du trenger rundt 2500 amerikanske dollar per produktive purke hvis du skal ha et teknisk moderne gårdsbruk, sier José Francisco Aguilar Carrasco.

Han har ansvaret for avlsgården, Ana Laura, den største grisegården i staten Oaxaca. Familiebedriften startet opp i år 2000 og har i dag 600 produktive purker, et tall han har som mål å øke til 5000.

Gården som produserer både kjøtt og avlsdyr er fullstendig teknifisert med meget strenge hygieniske regler.

– Fordi råmaterialet er dyrt, er det vanskelig for meg å konkurrere på pris, sier José Fransisco. Vi fokuserer derfor på kvaliteten.

Alle grisene hans tilhører en hybridrase utviklet av genkompanier.

– Hybride raser er mer motstandsdyktige, sier han. Når de i tillegg har et balansert kosthold i tilrettelagte bygninger med god hygiene og de behandles fint, så øker kjøttkvaliteten deres og purkene blir mer produktive.

Til tross for at det tradisjonelle griseoppdrettet i meksikanke bakgårder fortsatt er meget vanlig, mener José Francisco det er en tendens blant grisebønder til å intensivere produksjonen. En faktor som med tida kan føre til at mer av kjøttet griseglade meksikanere spiser produseres innenfor landets grenser.