Publisert: 05.03.2019 Oppdatert: 05.06.2019

Stikkord:

«Utkjøpsordningen er ikke familiebruksvennlig»

Gir seg med tungt hjerte

– Jeg tegner utkjøpsavtale, ja. Men jeg er veldig kritisk, særlig til slaktegrisdelen av avtalen. Det er med tungt hjerte at jeg skriver under på utkjøpsavtalen, sier Trond Dahlen (65).


Han håper at sjuårsgrensa for å gjenoppta slaktegrisproduksjon reduseres til tre-fire år. Trond Dahlen forstår veldig godt at flere produsenter som viste interesse for utkjøpsordningen har trukket seg.

– Altfor rigid
– Det er flere grunner til at folk har gjort det, og mange av dem er etter mitt syn veldig gode. Jeg er helt sikker på at en kunne fått med mange flere purker i utkjøpsordningen hvis ikke slaktegrisforbudet hadde vært så rigid. Jeg synes ikke dette er en familiebruksvennlig løsning i det hele tatt. Det må være fornuftig å kunne utnytte eksisterende framfôringsmuligheter også, ikke bare nybygde konsesjonshus. Derfor synes jeg det er kjempebra at mellomstore bruk med melk nå får mer støtte. Det er med på å styrke familiebruksprofilen, og det letter generasjonsskiftene, sier Trond Dahlen.

Han driver kombinert svineproduksjon på 50-60 purker, og leverer 8-900 smågriser. Cirka 950 smågriser går til egen framfôring i et forholdsvis nytt slaktegrishus som han bygde på en annen jordbrukseiendom i nærheten som han kjøpte i 1993.

– Ta engangspurkesmellen nå
– Hva mener du er grunnen til at folk har trukket seg fra utkjøpsordningen når de får tenkt seg om?

– Det er flere grunner. Jeg har for eksempel et forholdsvis nytt slaktegrisfjøs, og jeg har ei datter som kanskje vil ta over i løpet av få år. I slaktegrishuset kan vi kjøre gjennom nesten tusen dyr i året. Det jeg får av penger for å bli med i utkjøpsordningen til­svarer ikke mer enn to og et halvt års slaktegrisproduksjon, og det jeg får for purkene er bare et års inntekt på grisen. Broren min sier at hvis han hadde fått 30 000 kroner for purka, og de ikke hadde dratt inn forbudet mot å holde slaktegriser i sju år, så hadde også han vurdert å bli med.

– Jeg mener også at hvis vi ikke nå båndlegger engangspurkeproduksjonen en gang for alle, så er vi akkurat like langt om to år. Nå må vi ta den smellen det er å redusere engangs­purkeproduksjonen, mener Trond.

Frivillighet virker
Den andre grunnen til at folk trekker seg er at de ser at den frivillige produksjonsreguleringen i form av redusert inseminering virker. Kanskje er svinekjøttmarkedet i balanse allerede til sommeren eller høsten. Da blir det bedre priser, og da vil produsentene være med.

Men hovedårsaken til at folk vegrer seg for å tegne avtale er nok dette at produsenten binder seg til ikke å ha purker eller slaktegriser i sju år, mener Dahlen.

Bare gigantfjøs?
– Dette dreier seg om neste generasjon. Jeg synes dette forbudet er helt bort i natta. Skal slaktegrisfjøset mitt stå tomt i sju år? Det er ikke bra for et hus å stå tomt i sju år. Vi har en familiebruksstørrelse her på gården. Skal vi bare ha gigantfjøs i Norge? Vi trenger ikke så mange av dem for å få nok svinekjøtt i Norge. Bygdene blir fattigere når familiebruk som vårt skal strupes. Når vi snakker om eiendomsoverdragelse og ny generasjon burde ikke slaktegrisen vært tatt med i utkjøpsordningen i det hele tatt. Da hadde også mange flere blitt med, og effekten av purkereduksjonen blitt større. Kanskje hadde vi fått ut 4000 purker på denne måten, sier Dahlen.

Han har to døtre, og en av dem er ferdig med en bra utdannelse. Kanskje vil hun overta om to-tre år. Hun kunne tenkt seg å drive med slaktegris.

Har trent ungdommer i årevis
– Det er et moment til som ingen ­tenker på. Jeg begynte her på gården 1. januar 1982. Siden den gang har det i hvert vært 50 – 60 avløsere innom gården her, og dette er ikke utlendinger, slik de store fjøsene bruker. Dette er unge bygdefolk fra Ekne og omegn som har vært her på gården i to-tre år før de går videre i livet. Hva gjør ikke dette for synet på jordbruket? Og hvor mange av disse bygdeungdommene har ikke takket meg for den attesten jeg skrev til dem etter at de hadde jobbet her i to-tre år i ungdommen? Mange av dem kommer hit og håndtakker meg. De sier at det var denne attesten som gjorde at de fikk den ­jobben de ville ha, eller at de kom inn på den skolen de ville. Noen har begynt allerede i 14-15 årsalderen, og jobbet her i helger og ferier fram til de var nærmere 20. Dette er vel også av stor verdi for et levende bygdesamfunn? mener Trond Dahlen.