Gammeldags grisehold for kresne forbrukere

Gammeldags grisehold for kresne forbrukere

På De Feijterhof gjenopplives fortiden. Noen purker ligger fornøyd i halmen med smågrisene sine slik man bygde og drev for hundre år siden. Dyra kan løpe fritt i snøen om vinteren, eller bade seg i søla om sommeren.

De Feijterhof lager høykvalitetsprodukter av svinekjøtt slik en gjorde det før i tida. Men nå er det et attraktivt nisjemarked som kjøper produktene. Frank (54) og Marjan (53) de Feijter var ikke bønder tidligere, og det var helt tilfeldig at de kom i kontakt med griser. De tre barna deres fikk to Bentheimer Black Pied-smågriser i gave. Disse vokste opp og fikk etterhvert egne smågriser.

Tykt spekklag

Med tida måtte de naturligvis selges eller slaktes. Dette satte Frank og Marjan på ideen om å drive svineoppdrett på en mest mulig dyre- og miljøvennlig måte. De ville også foredle kjøttet slik at det fikk en distinkt smak og dermed bedre inntekt. – Vi ønsket ikke å bruke antibiotika, og for å gi et best mulig økologisk fotavtrykk ville vi bare gi dem fôr dyrket på vår egen eller mark i området, forklarer Marjan. Bentheimer Black Pied er ideell til dette formålet. Rasen var truet av utrydding for tjue år siden. Den var på sitt mest populære på 50-tallet, men stammer fra midten av det nittende århundret. Det er en hardfør rase som behøver lite tilsyn og har gode moregenskaper. Kjennetegnene er svarte flekker, framoverpekende ører, fett kjøtt og et tykt spekklag.

Kom fra Nederland

De Feijterhof har ikke mer enn 35 dekar jord, og ligger under 1,6 km fra den nederlandske grensen i det tyske grevskapet Bentheim. Da de var tidlig i 40-årene og på jakt etter nye utfordringer, flyttet Frank og Marjan hit fra den nederlandske siden av grensen. Tre år seinere sa Frank opp jobben sin, og begynte med salg av hagemøbler. Han fikk støtte for dette av Marjan, som etter å ha fullført utdanning ved Amsterdam moteakademi, hadde jobbet som representant for et denim-klesmerke. Ettersom sesongen for hagemøbler er fra februar til september, så Frank etter en måte å spe på inntekten. At det skulle vise seg å bli svineoppdrett hadde han egentlig aldri forestilt seg.

Eike- og kastanjenøtter

På samme måte som for hundre år siden holder Bentheimer Black Pied purkene og smågrisene til i det karakteristiske 70 år gamle grisehuset. Halm ligger strødd på gulvet, og det gjøres rent manuelt med høygaffel. Dyra har tilgang til det omliggende beitet året rundt. Slaktegrisene kan søke ly i et halvåpent kalveskur av polyester. Mer enn halvparten av grisenes fôrinntak består av gras eller grasensilasje. På beitemarka er det sådd en blanding som inneholder mye kløver og i tillegg luserne og urter. Dette har redusert andelen raigras. Grisene får også grovmalt rug, bygg, erter og lupin. Om høsten og vinteren får de i tillegg eike- og kastanjenøtter. – Vi undersøkte hva griser spiste i gamle dager, og hva de fôres med i land hvor svin tilberedes som en lokal delikatesse, som for eksempel italiensk parmaskinke og spansk ibericoskinke, sier Frank. I fjor fôret de også med ensilerte blader fra hjemmedyrkede artisjokker. Grisene likte det og vokste bra på det. Frank kunne tenke seg å dyrke det igjen om det bare kunne høstes mekanisk, siden det ble for mye jobb å høste for hånd. Fôrrasjonene er bestemt ved prøving og feiling. – Enkelte som fikk høre at vi fôra med eikenøtter kom til oss med hele lastebillass. Nå har vi lært at en gris ikke kan spise seg mett på eikenøtter. Da kan de stryke med, forteller Marjan litt trist.

Ihjelligging av smågris

De Feijterhof har nå ni avlspurker og 50 slaktegriser. Gode avlspurker blir beholdt så lenge de gir høykvalitets slakt. For å la dem utvikle seg godt, blir de egenrekrutterte purkene inseminert for første gang da de er 18 måneder gamle. Den lokale seminstasjonen fører sæd fra to Bentheimer Black Pied råner. For å få forholdet mellom kjøtt og spekk til å passe kjøttproduktene deres, bruker de sin egen durocråne. Tidligere benyttet de en pietrain, men ifølge Frank er smågrisene etter durocrånene mer robuste og tilpasser seg miljøet bedre. For å unngå ihjelklemming av spedgris passet i starten Frank og Marjan på purkene under grising, og den første uka lot de ikke smågrisene være alene med mora uten tilsyn. Men de sluttet med dette på grunn av tida det tok og virkningen på familielivet. – Ihjelligging skjer alltid med de samme purkene. Ei god purke legger seg forsiktig ned og da skjer det ikke. I gjennomsnitt griser purkene fra 1 til 1,5 gang i året. Kullene varierer i størrelse fra 4-16 smågris, med et gjennomsnitt på 8-10, informerer Marjan. Ifølge henne er dødsraten frem til avvenning i gjennomsnitt litt over to smågriser per kull. Avvenningen skjer ved åtte til ti uker.

“Slow food”

På grunn av høy slaktevekt og risiko for rånelukt i kjøttet, blir unge råner kastrert. Ved slakting er dyra minst 130 kilo, men foretrukket vekt er opp mot 200 kilo. De er da et og et halvt år. – Da må dyra være slakteklare, med nok fettmarmorering til å gi den rette smaken, forklarer Frank. I fjor slaktet de 50 dyr, men hittil i år har de slaktet to hver uke. En lokal slakter tar seg av slaktinga. Skrotten kommer siden tilbake til det profesjonelt utstyrte nedskjæringsanlegget på De Feijterhof hvor den skjæres til skinke, sideflesk, kam. De lager også ulike typer pølser, sylter og posteier. Dette utføres av Frank og sønnen hans Alexander (21) som er utdannet slakter. Fram til i fjor jobbet han hjemme to dager i uka, men i år jobber han fulltid i selskapet han startet med foreldrene. – De første dyra lot vi en annen slakter ta seg av, men det kostet mer enn vi tjente på kjøttet. Hvis du driver en liten bedrift må du gjøre så mye som mulig selv, ellers blir overskuddet for lavt, understreker Frank. Han har bygd kjølerom, røykerom og et modningsrom hvor enkelte av skinkene lagres i opp til to år. – Vi kan virkelig si at vi produserer “slow food”, sier Frank.

Åpenhet

Fram til slutten av 2011 ble kjøttet solgt via internett, på et lørdags-marked, et regionalt marked og i fem gårdsbutikker. Siden har familien Feijter sluttet med salg på markeder. De selger nå mesteparten av svinekjøttet i sin nye slakterbutikk i Hengelo, en by med 80.000 innbyggere som er sentralt plassert i det nederlandske grenseområdet. Butikken selger også oksekjøtt, lam, økologisk kylling, egg og brød. De kjøper slakteskrotter av okser og lam som har gått på innmarksbeite, og skjærer dem ned selv. Svinekjøttet serveres også i enkelte av de bedre restaurantene i området. Kjøttet har ingen øko-sertifisering. – Vi har for lite jord til å få et øko-sertifikat, og er i så fall nødt til å kjøpe dyrt sertifisert økologisk fôr for å få det. Det ville gjort det allerede dyre kjøttet vårt for kostbart, forklarer Marjan. Ifølge henne er ikke forbrukerne så interessert i sertifiseringer, men bryr seg mer om å kunne stole på gårdbrukeren. – For kundene er det viktig at dyra har tilgang til beite, lever lengre og at vi ikke bruker antibiotika. For å øke kundetilliten er vi fullstendig åpne. Kundene er velkomne til å besøke gården, de kan besøke den virtuelt på internett, og vi gir også gruppeomvisninger. Sammenliknet med sertifisert økologisk svinekjøtt skiller de seg fra tradisjonelle produkter ved måten de holder dyra på, foredlingen av kjøttet, og ikke minst gjennom smaken.

Samarbeid

Prisene på svinekjøtt varierer fra en euro per 100 gram fersk bacon til 4,5 euro per 100 gram årsgammel røkt spekeskinke. Spekepølser koster to euro per 100 gram. Frank konstaterer at de på nåværende tidspunkt kan selge i gjennomsnitt omtrent 60 prosent, eller 90 kilo, av en gris over disken. Resten er slakteriavfall, bein og væsketap. Ifølge ham gir en gris gjennomsnittlig 900 euro i omsetning. – Jeg skulle ønske at vi kunne selge hele dyret som spekepølse, men vi må også kunne tilby ferskt svinekjøtt. For å kunne gjøre dette ønsker han å samarbeide med noen svineprodusenter som har sluttet med storskalaproduksjon, for eksempel på grunn av at bygningene ikke lenger oppfyller nye bygningskrav, men som fortsatt har lyst til å holde noen dyr på den gammeldagse måten. Disse viser seg å være vanskelige å oppdrive. Luksusproblemet med for høy etterspørsel etter ferskt svinekjøtt har blitt enda større etter at de åpnet butikken. – Vi må være forsiktige slik at vi ikke får tomt lager av langtidsmodnende produkter som pølser og skinker, og dermed ødelegges av vår egen suksess, sier Frank de Feijter.