Fra «Miljø» til «Klima»!

Har dere tenkt over hvordan ordet Miljø i den offentlige debatten brått og definitivt har blitt byttet ut med ordet Klima? Ordet Miljø kom på den politiske dagsorden for fullt på 70-tallet. Miljøbevegelser vokste frem i takt med Flower-Power-bevegelsen og 68-generasjonen, og Finn Kalvik som prøvde å finne «sæ’ sjæl». Mange prøvde også å innta et mer miljøvennlig look ved å sole seg toppløs og å røyke hasj. Miljøutfordringene var liksom mer håndterlige og lokale den gangen. Det gjaldt å demonstrere et «Nei til Alta-utbyggingen». Men samfunnet tok også sjøl ansvar og brukte ulike virkemidler for å rense opp i en stadig mer forurenset Mjøsa. Miljøutfordringene syntes rett og slett å være mer lokalt preget, og vi kunne med de rette politiske vedtak ordne opp i dem. Det hele var liksom et spørsmål om politisk vilje og lokalt initiativ!

Alt er mer alvorstynget nå. Vi snakker ikke så mye om lokale miljøutfordringer lenger. Nå dreier alt seg om den globale klimautfordringen!

Og det er jo all grunn til å ta klimautfordringene på alvor! Nå kan man altså ved selvsyn oppleve at klimaet forandrer seg, nærmest år for år. Dette er en nesten utenkelig tanke når man vet at denne kloden vi lever på er mange hundre millioner år gammel. I dette perspektivet er et menneskes levealder i tid kun en promille av et knips. Og da burde vi ikke kunne føle på kroppen at vintrene blir varmere, at graden av ekstremvær øker merkbart, og at isen på Nordpolen brått har blitt utrygg å gå på – i den grad den fortsatt finnes! Nei, vi skulle kun bli overbevist av forskere på vær og vind, som gjennom hundreårige målinger kunne se en ørliten antydning til litt høyere temperaturer, og at isen på Nordpolen krøp innover en centimeter eller to i tiåret. Slik er det bare ikke lenger, og DET er skremmende!

Å ta klimautfordringene på alvor, og gjøre noe med dem, er som sagt en global utfordring!

Men nettopp at det er en global utfordring kan raskt skape en avmaktsfølelse og, som dem sier i Fredrikstad; en holdning av at «det nøttærn’te»! Heldigvis har ledende politikere tatt utfordringen og virkelig bidratt til at saken har kommet på den politiske dagsorden for hele verden. Fredspristildelingen til Al Goore var en viktig handling for å fortelle verden at klimaspørsmålet også handler om menneskers rett til fred og frihet. For et ødelagt verdensklima påfører menneskene den største ufrihet man kan forestille seg; nemlig det å ikke kunne tilby alle fremtidige generasjoner av menneskeheten retten til å puste i frisk luft, drikke rent vann og å spise seg mette.

Vi må bearbeide denne potensielle avmaktsfølelsen. Vi må bidra til at det jobbes både globalt og lokalt. Vi må børste støv av Gro Harlem Brundtlands postulat om at «vi må tenke globalt – og handle lokalt»!

Landbruket står for i underkant av 10 prosent av landets utslipp av såkalte klimagasser. Landbrukets eget klimautvalg er godt i gang med å kartlegge mulighetene for at landbruket skal ta sin rettmessige skjerv av de forpliktelser Norge må påta seg for å redusere sine utslipp. Dette er bra, for alle deler av samfunnet og næringslivet må bidra.

Norsvin vil også sette klimaet på dagsorden. Vi vet at avlsmålene er positive med tanke på å redusere klimagassene. Dette er betryggende å vite. Likevel må vi gå i oss sjøl som svineprodusenter og organisasjon for disse, og lete med lys og lykte etter øvrige tiltak vi kan bidra med for å redusere klimaødeleggelsene. Dette kan ha med utnyttelse av husdyrgjødsla å gjøre, eller andre forhold i verdikjeden fra binge til bord.

For en ting er svært positivt midt oppe i det hele; verden trenger mer mat, og den maten som produseres skal produseres på en mer klimavennlig måte. Det betyr at man må tilstrebe å produsere maten der folket bor, for transport av mat bidrar negativt til klimaregnskapet. I dag er det dessverre slik at det er for dårlig sammenheng mellom hvor menneskene bor og hvor maten produseres.

WTO jobber for økt frihandel, med dertil merkelige restriksjoner og båndlegging av enkelte lands muligheter til å produsere mat lønnsomt, og derigjennom øke sjølforsyningsgraden.

Når Norge nå har underdekning på samtlige kjøttslag hindres vi i å ta ut priser i markedet og øke sjølforsyningsgraden, fordi den «gule boksen» er full!

Jeg mener vi bør ha forhåpninger om at de globale klimautfordringene kanskje bidrar til at WTO endrer fokus. Fokus endret fra frihandel for frihandelens skyld, til å ha som overordnet mål å bidra til mathandel styrt av klimatiske hensyn.

Da bør ikke størrelsen på den norske «gule boksen» være så interessant. For vi må ha et lønnsomt landbruk, hvor bonden får betalt for arbeid og innsatt kapital hvis vi skal sikre framtidig norsk, klimavennlig matproduksjon!