For dårlig kriseberedskap

Noen må ta på seg ledertrøya når det gjelder kriseberedskapen i moderne husdyrproduksjon. Den er for dårlig. Mye har gått i riktig retning de siste åra, men det slurves med rutiner hele veien i verdikjeden. Vi tenker her på mer akutte hendelser, kriser som kommer kastet på enkeltprodusenter i løpet av svært kort tid. Hva skjer med enkeltmennesker som rammes? Det trengs bedre krise-beredskap rundt den enkelte produsent og familie, enten de er de er helt, delvis eller ikke skyld i krisa sjøl.

I Svin presenterer vi denne gangen to svineprodusenter som hver på sin måte har blitt rammet hardt og brutalt. Den ene av teknisk svikt, og den andre av brå og uforklarlig dødelighet og sjukdom i grisehuset. Plutselig sto de med begge bena i en forferdelig vanskelig situasjon, og de er ikke alene om å ha opplevd dette.

Det er mange grunner til at kriser oppstår. Vi har nevnt teknisk svikt og brå sjukdom. Andre årsaker kan være brann, lynnedslag, dødsfall, depresjoner, skilsmisse eller andre personlige problemer

Det er ikke alle som er like handlekraftige som Jonas, som tilfeldigvis hadde ansvaret for levering av slaktemodne griser tidlig om morgenen den 17. februar på Frosta. Andre ville i en slik situasjon reagert med apati og handlingslammelse.

Plutselig skal en vanlig produsent forholde seg til presse, offentlige representanter og rykteflom i nærmiljøet, i tilegg til alt det praktiske som må håndteres. En kan aldri kvalitetssikre seg vekk fra kriser. Men aktørene i verdikjeden kunne kanskje ta initiativet til en slags beredskapsgruppe, eller en kjerne av mennesker som kan trå til med øyeblikkelig støtte og råd når det smeller?

Noen som føler seg kallet? Norsvin? Slakteriene? Forsikringsselskapene? KSL-eller HMS-sekretarietene? Offentlige myndigheter, eller kanskje en blanding?