EUs landbruk i store endringer

EUs landbruk i store endringer

EUs landbrukspolitikk er midt inne i betydelige omstillinger. Selv om landbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen, er norsk landbruk påvirket av pris og støttenivå i det øvrige europeiske landbruket.

I 2003 forberedte EU en gjennomgang av en tidligere reform i landbrukspolitikken. «Midtveis-evaluering» var betegnelsen på denne øvelsen. Midtveis-evalueringen resulterte i en ny og større reform av landbrukspolitikken i EU. Denne reformen blir nå iverksatt, og er den mest omfattende endringen av landbrukspolitikken i senere tid i Europa. Reformen vil påvirke priser på landbruksprodukter og overføringene til landbruket i EU i årene som kommer. Reformen er også bestemmende for EUs posisjon i WTO-forhandlingene i Doha-runden som nå pågår. Selv om landbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen er norsk landbruk ikke upåvirket av pris og støttenivå i det øvrige europeiske landbruket – ei heller av EUs holdninger i WTO-forhandlingene. Det kan derfor være flere grunner til å følge utviklingen av landbruket i EU framover.

Hovedgrepet i reformen som ble vedtatt i 2003 er en overgang til produksjonsuavhengig støtte – bort fra støtte knyttet til produksjon – til støtte per bruk. Medlemslandene kan velge mellom ulike modeller for tildeling av støtten. Hovedmodellen er at enkeltbruksstøtten (single farm payment) tildeles som støtterettigheter som samsvarer med det enkelte bruk mottok i årene 2000 til 2002 (historisk modell). Et annet alternativ som medlemslandene kan velge er at støtterettighetene blir kalkulert på regionalt nivå og ikke per bruk. Denne regionale modellen innebærer en omfordeling av støtten mellom bruk i en region. Medlemslandene kan også velge en kombinasjon av disse to – en såkalt hybridmodell. Landene kan også velge å beholde deler av den produksjonsavhengige støtten for enkelte produksjoner.

MARKEDSRETTET LANDBRUK

Disse valgmulighetene innebærer at medlemslandene gjennomfører reformen av landbrukspolitikken ulikt. Slik det nå ser ut velger alle land forskjellige løsninger. Fortsatt har EU en felles landbrukspolitikk, men framover vil det være et mangfold av varianter for gjennom- føringen av denne. Etter reformen er om lag 90% av direkte landbruksstøtte i EU frikoblet fra produksjonen.

Reformen av landbrukspolitikken i EU har flere begrunnelser. Først og fremst var det et behov for å markedsrette landbrukspolitikken i EU. Innføringen av produksjonsuavhengig støtte til enkeltbruk innebærer at inntekter utover denne enkeltbruksstøtten må hentes ved salg av produkter som markedet etterspør. Tidligere kunne en slik inntektsøkning ofte være basert på økte tilskudd, uten forankring i et marked. Det resulterte i store overproduksjonsproblemer og betydelig kostnader for markedsregulerende tiltak. Til forskjell fra Norge er det myndighetene som har ansvaret, og som må bære kostnadene for markedsreguleringen i EU.

På det tidspunktet reformen ble vedtatt, forberedte EU seg til å ta i mot ti nye medlemsland. Mange av disse er betydelig produsenter av landbruksprodukter. Det var tidlig klart at det var behov for endringer i landbrukspolitikken ved denne omfattende utvidelsen av fellesskapet. Europakommisjonen mener også at reformen er en nødvendig forenkling av landbrukspolitikken i EU.

GRØNN STØTTE

Sist, men ikke minst, forutsetter EU at produksjonsuavhengig støtte blir betraktet som «grønn» støtte i WTO. Reformen har derfor gitt EU handlingsrom i WTO-forhandlingene.

De fleste politikkområder i EU har hoveddelen av sin finansiering fra medlemslandenes nasjonale budsjetter, slik som for eksempel forskning. Landbruket derimot er for en stor del finansiert fra Brussel. Det gjelder i første rekke markedsordninger og direkte støtte. Disse virkemidlene finansieres bare fra fellesskapets midler. Bygdeutvikling, som er den andre pilaren i EUs landbrukspolitikk, finansieres dels av nasjonale og dels av fellesskapets midler.

I vår ble Europaparlamentet og Europakommisjonen formelt enige om et langtidsbudsjett for EU i perioden 2007 til 2013. EU har tradisjon for å holde seg innenfor langtidsbudsjettet, og enigheten betyr at hovedrammene for fellesskapets økonomi er avklart. Landbruket i EU legger i dag beslag på mer enn 40 % av EUs budsjett. Denne andelen vil reduseres til ca. 34 % innen år 2013 med de rammer som nå er lagt.

HET POTET

Landbrukets andel av fellesskapets budsjett er en het politisk potet i EU. Statsminister Tony Blair fra Storbritannia gjorde et forsøk på å få reduserte landbrukets andel av budsjettet under forhandlingene om EUs langtidsbudsjett i fjor. Resultatet ble få endringer for inneværende langtidsbudsjett fram til 2013. Det ble imidlertid enighet om en full gjennomgang av langtidsbudsjettet i 2008. Denne gjennomgangen vil også omfatte bevilgningene til landbruket. Samtidig skal EU vurdere virkningene av landbruksreformen fra 2003. Forberedelsene til denne gjennomgangen er allerede i gang. Kommissær for landbruk og bygdeutvikling, Mariann Fischer Boel er nøye på begrepsbruken og kaller gjennomgangen en «helsesjekk» av landbrukspolitikken i EU. Midtveisevaluering ville være den naturlige betegnelsen, men forrige midtveisevaluering resulterte som sagt i en omfattende reform. Det er viktig for Europakommisjonen ikke å skape inntrykk av at tilsvarende endringer er på gang etter neste gjennomgang. Men endringer blir det.

FRIKOBLING

Lite er så langt lekket ut av forberedelsene til nye justeringer i landbrukspolitikken i EU, men noen endringer vil neppe overraske. Først og fremst kan det ventes at Europakommisjonen foreslår ytterligere frikobling av virkemidlene etter gjennomgangen i 2008. Selv om ca. 90 % av støtten i EU nå er frikoblet fra produksjonen, vil det neppe stoppe med dette. Videre er landbrukskommissær Mariann Fischer Boel tilhenger av å sette et øvre tak på hvor mye den enkelte støttemottaker kan få i landbruksstøtte. En slik endring ble forsøkt tidligere uten hell. Utfallet av WTO-forhandlingene vil selvfølgelig også påvirke eventuelle nye grep i landbrukspolitikken i EU i årene som kommer.

MER ENN MAT

Oppmerksomheten rundt EUs strategi og bevegelser i WTO-forhandlingene er stor i Norge. Med god grunn. Reformen av landbrukspolitikken i EU danner rammen for det forhandlingsresultatet EU kan godta i WTO. I tillegg er EU tydelige på at det må gis konsesjoner fra forhandlingspartene på områder som er viktige for EU, som markedsadgang for industriprodukter og i forhandlingene om tjenester.

Reformen av EUs landbrukspolitikk viser at EU legger vekt på at landbruket er mer enn en matprodusent. Litt forenklet kan man si at reformen legger opp til at det offentlige er villig til å betale for at arealene holdes i hevd og at miljøverdier og andre viktige fellesgoder blir ivaretatt. Dette er en holdning som samsvarer med det vi har i norsk landbrukspolitikk.

PREGER NORGE

Gjennomføringen av landbruksreformen fra 2003 startet i 2005. Det er derfor litt tidlig å vurdere konkrete praktiske virkninger av endringene. Reformen påvirker imidlertid allerede EUs holdninger i multilaterale handelsforhandlinger, som WTO og i bilateral kontakt med land utenfor EU, som Norge. Begge deler vil være av betydning for utformingen av norsk landbrukspolitikk, selv om denne er utenfor både EU og EØS, skriver vår landbruksråd i Brussel, Knut Øistad.