Et helt nødvendig vedtak

Reduserte muligheter for produksjon av smågriser er den beste måten å regulere svinekjøttmarkedet på når ubalansen blir så stor som den er. En gris som ikke er født, blir heller ikke slaktet.

Vedtaket betyr at det åpnes for å kunne redusere tallet på avlspurker med 4000. For dette får produsenten en godtgjøring. Pengene er betalt av kjøttprodusentene sjøl, nettopp med tanke på at det kan bli behov for dem når situasjoner som dette krever det. En tinglyst forutsetning om at de som deltar i utkjøpsordningen må avstå fra svineproduksjon i minst sju år vil også bety at ordningen får langvarig effekt. Aller helst ville naturligvis alle svineprodusenter gjerne sett at det ikke hadde vært nødvendig å ta så sterke virkemidler i bruk som dette. Men nå var tiden inne.

Det er 19 år siden landbruket sist gjennomførte et tilsvarende markedsreguleringstiltak i svinekjøttmarkedet. I 2000 ble det også slaktet ut purker og lette griser. Etter det har det riktignok vært diskutert og foreslått liknende tiltak et par ganger, uten at de har fått støtte. Og så hadde vi en ordning med premiert reduksjon av slaktevekter i 2007. Så ingen skal si at landbruket misbruker den muligheten som omsetningsloven åpner for når det gjelder regulerings­tiltak. En tyr ikke til så sterke virkemidler i utide.

Men det som har skjedd understreker også behovet for å ha redskaper i verktøykassen som kan brukes når mindre overskudd er nok til å ødelegge økonomien for alle. Et overskudd på fem-seks tusen tonn svinekjøtt høres veldig mye ut, og det også veldig mye kjøtt. Men ser en dette opp mot en samlet årsproduksjon på om lag 135 000 tonn svinekjøtt, så utgjør det tross alt ingen stor prosent.

Utfordringen er at verktøykassa har blitt mer og mer slunken når det gjelder redskaper. Økte importkvoter og reduserte eksportkvoter gjør det enda viktigere å beholde de få virkemidlene lovverket åpner for. Det er ingen selvfølge. Det var ikke tilfeldig at omsetningsloven så dagens lys i 1930. I åra forut var det krise i norsk matforsyning og matproduksjonen. Riktignok er dette snart hundre år tilbake i tid, men vi ser at behovet for markedsregulering er like
viktig i dag.

It’s still worth fighting for.

Messer en masse

Dette har virkelig vært en travel førjulstid med landbruks- og husdyrmesser i hopetall. Messer en masse. 

Rapportene fra vår hjemlige Agroteknikk tyder på at de fleste som deltok der var fornøyd. Denne norske messa har virkelig slått rot og funnet sin form, selv om det sikkert er utviklingspotensiale også her. 

Sverige hadde sin Elmia i Jönköping, og i Danmark var det svinekongress i oktober og Agromek i november i Herning. Mange norske svinebønder reiser hit. Det er antakelig færre som reiser til Eurotier i Hannover. 

Men med nesten 2600 utstillere og mer enn 2,1 millioner besøkende fra hele verden, så er dette udiskutabelt verdens største husdyrmesse. Her møtes forskning, teknikk, industri og handel i en gedigen smeltedigel. 

Vi har nærmere omtale av viktigste nyhetene fra disse messene i Svin. Ikke alt er like aktuelt for norske svineprodusenter, rett og slett fordi vi driver i en annen divisjon når det gjelder krav til dyrevelferd og helse. Men veldig mye er også interessant å følge med på. De store innovasjonene vises først på Eurotier. Vi merker oss at økt digitalisering og oppmerksomhet rundt dyrevelferd og helse kombineres. Sakte, men sikkert, går deler av europeisk svineproduksjon i vår retning. Men norske forhold kommer det likevel aldri til å bli i inter­nasjonal svineindustri.