En kort innføring i jaktretten

Fra langt tilbake var retten til jakt uten hund som utgangspunkt fri for alle. I 1899 fikk vi jaktloven som imidlertid fastslo at retten til jakt lå til grunneieren. Dette grunneierprinsippet ble videreført i jaktloven av 1951 og enn videre til viltloven av 1981 som er den loven som gjelder i dag.

Dette grunneierprinsippet gjelder også der eiendommen ligger i sameie. Slike sameier kan være realsameier der sameierne regelmessig er landbrukseiendommer.

Bortleie av landbrukseiendom er regulert i viltlovens § 28. Det mest praktiske er da at det er inngått en forpaktningskontrakt. Regelverket er da slik at det er forpakteren som disponerer jaktretten på eiendommen, med mindre eieren uttrykkelig har holdt tilbake jaktretten. Videre er det slik at grunneieren kan leie bort selve jaktretten for en periode på inntil 10 år. Dersom slik utleie gjøres for mer enn 5 år plikter man imidlertid å gi melding om leieforholdet til kommunen.

Eiendomsretten kan ligge i eneeie og sameie. Ved eneeie har grunneieren rett til å utøve alle funksjoner på grunneiendommen; f.eks. både beite, hogst, fiske og jakt. Ved sameie har samtlige sameiere rett til å benytte seg av alle disse funksjonene, men da forholdsmessig ut fra den enkeltes sameieandel.

Bruksrett er noe annet enn eiendomsrett. Det er derfor slik at det i tillegg til grunneiern(e) kan være bruksberettigete til eiendommen. Et eksempel på en bruksrett kan være beiterett. Bruksretten er en mer begrenset rett enn eiendomsretten. Det er slått fast i viltlovens § 27 at jaktretten som utgangspunkt ligger til grunneiern(e). Derfor er det klart at en bruksberettiget ikke derved har rett til å utøve jakt i det området han har rett til å utøve sin bruksrett som for eksempel beite. Noen ganger oppstår det likevel tvister knyttet til hvorvidt vi står overfor en sameier eller en ordinær bruksrettshaver. Utgangspunktet for sondringen mellom bruksberettiget og sameier er at i det tilfelle en eiendom ved fradelingen er gitt rett i utmarken i henhold til skyld foreligger det et sameie, mens i de tilfeller der en eiendom ved fradelingen ble gitt rett til å beite foreligger en bruksrett. F.eks. kan det framgå at det er gitt rett til å beite med det antall sauer som kan vinterføs på bruket. Formuleringene i enkelte skylddelingsforretninger kan imidlertid være uklare og gi grunnlag for tvil og tvist.

Viltlovens § 29 regulerer «rett til jakt i sameiestrekning» og har gitt grunnlag for mange tvister fordi bestemmelsen er vanskelig å forstå. Ordlyden er slik:

I sameie har alle med eiendomsrett eller bruksrett til skog, havnegang, slått eller grunn rett til jakt og fangst med mindre annet følger av avtale eller annet rettsgrunnlag.

I henhold til ordlyden er det ikke overraskende at bruksberettigete (f.eks. en beiteberettiget) tror han har rett til å jakte. Bestemmelsen skal imidlertid ikke forstås slik. Årsaken til den uklare bestemmelsen er at vi i Norge fram til slutten av 1800-tallet opererte med såkalt kløyvd eiendomsrett, dvs. at ulike funksjoner innenfor et areal ble fordelt på ulike eiendommer: F.eks. at en har rett til beite, og en annen har rett til hogst mm. Dette var noe annet enn det som i dag er ordinære bruksretter. Det var et eierskap til en beskrevet funksjon. For slike spesielle sameiestrekninger har viltlovens § 29 anvendelse, og det er ikke mange av dem i Norge i dag. Andre grunnlag, enn eiendomsrett, for utøvelse av jaktrett kan være lokal sedvane, festnede rettsforhold samt alders tids bruk. Slike grunnlag fører imidlertid sjelden fram for domstolene.

Mauritz Aarskog advokat og partner i Østby Aarskog Advokatfirma AS.