En alvorlig lærepenge

Unødvendig krisemaksimering.

Mange nordmenn har nok denne holdningen til det nye 2009-influensaviruset A H1N1, også kalt svineinfluensa. Krisescenariene har dampet vekk som dugg for sola, særlig sett i forhold til skrekkforestillingene som ble tegnet opp for oss tidligere i år. Vi skulle nærmest ligge strødd som fluer i influensa utover høsten, og den ene viktige samfunnssektoren etter den andre måtte forberede seg på å bli lammet. For sikkerhets skyld ble det bestilt to vaksiner til hver nordmann.

Nå har vaksinen omsider kommet til landet, og hva skjer? Et flertall i befolkningen gidder kanskje ikke å vaksinere seg i det hele tatt. Til tross for dette har ikke svinenæringa vunnet gehør for sin bønn om å komme helt i front i køen av folk som skal prioriteres etter sjuke mennesker og helsepersonell. Men aktivt arbeid fra folk i svinenæringa overfor Mattilsynet og Folkehelseinstituttet har forhåpentligvis økt forståelsen for hvorfor dette er så viktig. Utbruddet i Nord- Trøndelag og mistanke om utbrudd andre steder har trolig også vekket opp fastleger og kommuneleger utover i landet. For det er mange svineprodusenter som har følt at de har møtt en kald skulder i møte med det lokale helsevesenet når de har henvendt seg hit for å be om testing. Det er for uprofesjonelt.

Utbruddet er en alvorlig tankevekker for oss alle. Oppfordringene om å ta forholdsregler var ikke ubegrunnet krisemaksimering. Det var nok at én røkter som hadde influensaen stelte i to besetninger, så ble det skrevet ny veterinærmedisinsk historie. Aldri før har vi opplevd dette. Nå gjelder det bare at alle virkelig tar forholdsreglene til følge. Det er ikke rom for å ta sjanser her.