Dette vanskelige markedet

Svinenæringa er ekstremt opptatt av markedssituasjonen. Dette er helt naturlig da 95 % av inntektene kommer i form av pris på det som selges. Det ideelle hadde vært en situasjon der tilbud og etterspørsel hadde vært identisk gjennom hele året. I svineproduksjonen har vi ikke kontrakter der industrien og sluttmarkedet bestemmer kvanta og pris på det som tas inn. Vi har en svært komplisert sammensatt landbrukspolitikk, der det meste henger sammen. Alle kan produsere svinekjøtt og er sikret å få levert det, uansett produksjonssted og mengde.

Omsetningsloven, som faktisk ble vedtatt så tidlig som i 1936, og etter den tid revidert en rekke ganger, har bl.a. som formål å sikre at alle får solgt sine produkter til en pris som er avtalt ved jordbruksoppgjøret. Den skal også sikre at næringsmiddelindustrien over hele landet får jevn tilførsel til lik pris. Nortura er satt til å forvalte denne markedsreguleringsordningen, med staten som revisor. Innen svinesektoren har Nortura ca. 70 prosent av slaktinga og 50 prosent av foredlingen. Vi har i dag en svært sterk konkurranse mellom samvirke og de uavhengige aktørene, både om svineprodusentene og om videreforedling av varene. Konkurranselovgivningen her i landet ønsker reell konkurranse i verdikjedene, og begrensete samarbeidsmuligheter mellom aktørene. Når det oppstår ubalanse i svinekjøttmarkedet beveger Nortura seg i et minefelt. På den ene siden skal de sikre egen konkurransekraft, og på den andre siden forvalte markedsreguleringsordningen. I en underskuddssituasjon må de fordele svineslaktet mellom sin egen og konkurrentenes foredling. Både foredlingen til Nortura og medlemsbedriftene til Kjøttbransjens Landsforbund (KLF) vil få langt mindre fersk gris enn hva de reelt ønsker. For å gjøre denne fordelingen mest mulig rettferdig og kontrollèrbar, er forvalterrollen i Nortura skilt ut som egen enhet, kritisk overvåket av Statens Landbruksforvaltning (SLF).

Knappheten på gris gjør alle aktørene like frustrert. Bestilles det langt mer gris enn det reelle behovet, i håp om å få tilført en relativt større andel ? I uke 18 var ferskvaredekningen i snitt for de siste fem ukene nede på 65 %, og hele 29.000 slakt var etterspurt denne uka. For ett år siden var tilsvarende dekning 111 %, og kun 17.000 slakt var etterspurt. Vi har ikke 70 % økning i forbruket på ett år! Uansett overbestilling eller ikke, markedet skriker etter svinekjøtt, og lagrene av ferdig vare er tomme. Importen av frossen gris tar noe av etterspørselen, men det er et udiskutabelt faktum at vi nå kunne solgt mye mer svinekjøtt. Mye av denne etterspørselen skyldes utvilsomt underdekning også på alle andre kjøttslag, men også det faktum at svinekjøttprisen ved nyttår faktisk var så lav at kjedene inngikk store kontrakter.

Oppe i dette kaoset graver så de ulike aktører sine skyttergraver. Mange kan ha ulike agendaer. Felles for alle er at de ønsker å tjene mer penger, enten i egen pung eller på vegne av et fellesskap. Dette kan oppnås ved å tilrive seg større markedsandeler, eller sikre seg ulike konkurransefortrinn. Vi er avhengig av reell konkurranse mellom aktørene, men vi har ikke råd til å leke med det som er fundamentalt for å kunne drive med svineproduksjon i Norge. Norsvin er svært opptatt av at svineprodusentene slår ring rundt selve markedsordningen. De som hevder at ordningen bør fjernes, har et kortsiktig ønske om kun å skaffe billigere råvarer. Ordningens formål er nemlig å sikre bøndene inntekter, og dette vil selvsagt gi industrien dyrere råvarer enn om råvarene kunne hentes i et internasjonalt marked. Selvsagt kan forvaltningen av ordningen til enhver tid diskuteres, men vi kan ikke så tvil om at den er livsviktig for næringa. Sammen må vi jobbe for at den skal fungere mest mulig åpent og ikke virke konkurransevridende. Det er svært viktig at all kritikk mot selve markedsreguleringen og prognosene for å kunne planlegge reguleringene, blir så konstruktiv som mulig. Det er nok krefter her i landet som vil selve markedsreguleringsordningen til livs.