Det grønnes i byene

Det grønnes i byene

«Urban agriculture» har de senere årene blitt et internasjonalt begrep. Det dyrkes mat på balkonger, på tak, i offentlige parker, i bakgårder, i åkerkanter og på byggeplasser. Konseptet slår sakte rot her i landet også.

Tore Mælumsæter

BAKGRUNN

Dette står å lese i en ny rapport som Fylkesmannen i Oslo og Akershus har lagd. Den har fått tittelen «Urbant landbruk –bærekraftig, synlig og verdsatt». Jeg ble tilfeldigvis sittende å bla i den, og innholdet fascinerte meg. Rapporten er et tankevekkende dokument i for alle som står landbruket nær.

Selve begrepet «urbant landbruk» kan virke forvirrende og selvmotsigende. For hva har ikke skjedd i Oslo? Det er bare 100 år siden Aker kommune hadde landets sjette største jordbruksareal og var landets tredje største fruktkommune, nest største potetkommune og landets største svine- og fjærfekommune. På 100 år er jordbruksarealet redusert fra 73 000 mål til vel 7 600. Og dette skal være bylandbrukets framtid?

Nei, det er nok ikke det rapporten handler om. Den handler nettopp om hvordan utbygging, nedbygging av jord, asfaltering og urbanisering har fjernet stadig flere mennesker fra landbruket. Det er ikke mat vi mangler i dag, i hvert fall ikke vi som bor i samfunn som våre. Men stadig flere savner skikkelig mat, kortreist mat og kontakt med jorda. Det er denne utviklingen, denne grønne strømmen som sakte siger inn i de store byene våre, som er utgangspunktet for analysen av den nye «gröna vågen».

Vi leser for eksempel i rapporten av det ble startet et bybirøkterlag i Oslo i 2013. Et nettverk av røktere jobber for mer nektar- og pollenrike vekster i urbane strøk. Det har resultert i 800 000 flere bier, 20 bigårder og 31 birøktere, i tillegg til de som allerede var etablert i hovedstaden.

I Moskva dyrker 65 prosent av familiene deler av maten sin selv, heter det i rapporten. I London gjør 14 prosent av husholdningene det samme, mens i Vancouver er 42 prosent av befolkningen på en eller annen måte involvert i det urbane landbruket i byen. I Oslo og Akershus finnes det ingen statistikk, men det registreres en betydelig lavere aktivitet i byens mange hager.

Men dette synes altså å være i ferd med å snu, også her hjemme. Interessen for norske bønder ser ut til å øke. Med det får vi også håpe at kunnskapen om det bøndene gjør er økende. Slik sett er det i alles interesse at det grønnes i byene. Kanskje kan det til og med føre til at respekten for det bittelille vi har av dyrket jord i Norge, tre prosent av landets overflate, øker. Det hadde i så fall vært bra.

Men det er behov for litt begrepsopprydding her. Rapporten drøfter da også nettopp dette. Tradisjonelt snakker vi om landbruk som et overordnet begrep. Det inkluderer planteproduksjon, husdyrproduksjon og skogbruk. Jordbruket er altså et snevrere begrep som ikke inkluderer skogbruksnæringen. «Bynært landbruk eller jordbruk » må vel være den profesjonelle jordbruksaktiviteten som drives i utkanter og randsoner av store eller mellomstore byer.

Men så kommer altså fylkesmannen med dette forholdsvis nye, i hvert fall i norsk sammenheng, begrepet «urbant landbruk». Etter mitt syn gir det derfor liten mening å snakke om «urbant landbruk». Husdyrhold har nok store problemer med å finne sin plass i byens bakgårder i dag, men det er som kjent ikke så veldig mange tiår siden det var griser i bakgården i norske byer heller.

Det er antakelig svært begrenset hva det «urbane landbruket» kan tilby for Svins lesere, spredt som dere er over det ganske land, og mange ganske langt fra byer og pressområder. Skjønt ikke alle. Noen møter også utfordringer med å få bygge grisehus av hensyn til naboskap som skal ha seg frabedt at det av og til lukter møkk på landet. For disse er nok verken «bynært landbruk» eller «urbant landbruk» positive begreper.

«Urban agriculture». Direkte oversatt kunne vi sagt urbant landbruk på norsk. Men smak på ordet. For oss som jobber i det profesjonelle landbruket er det vanskelig å identifisere dyrking som skjer i byens mange mange parsellhager, skolehager, private hager eller besøksgårder som landbruk. Det virker mer interesse- og hobbypreget, kanskje drevet av idealisme. Men det er selvfølgelig ingenting galt med det, snarere tvert i mot. Det er bare det flott at stadig flere fatter interesse for det som vokser og gror, uansett hvilke motiver og interesser som ligger bak. Etter mange år med hets og kritikk trenger norske bønder som lever i og av den grønn sektor hver eneste alliansepartner som kan oppdrives, uavhengig av hvilke drivkrefter som måtte ligge bak.

Det er likevel både interessant og tankevekkende at statens egne representanter i Oslo og Akershus skriver en omfattende rapport hvor den nye trenden diskuteres. Fylkesmannen mener at det bynære landbruket og det urbane landbruket utfyller hverandre. De er en del av byens helhetlige matsystem, og må sees i sammenheng. Det urbane landbruket synliggjør det tradisjonelle landbruket for byens befolkning. Det korter ned avstanden mellom produsent og forbruker og skaper en dypere forståelse for matproduksjon og landbruksnæringens unike kvaliteter hos innbyggerne

«Siger sakte inn i byene»

«Flere byborgere blir hobbybønder»

«Gir det mening å snakke om urbant landbruk?»

«Flott at flere får grønne interesser»

«Skaper dypere forståelse»