Publisert: 01.01.2017 Oppdatert: 30.05.2018

Stikkord:

Den nest beste løsningen

 


Den nest beste løsningen

 

Det måtte komme. AMS-taket setter bom for helt nødvendige prisøkninger til bonden. Som det eneste og siste av 165 medlemsland i WTO må nå Norge kvitte seg med målpriser i landbrukspolitikken hvis vi fortsatt ønsker å være medlem av verdens handelsorganisasjon. Og det vil vi jo.

For alle som mener at målet fortsatt må være å drive landbruk i hele landet, så er det egentlig ikke mer enn ett alternativ. Og det er flertallsforslaget fra den departementalt oppnevnte arbeidsgruppa. Vi håper at kjøttinteressene kjenner sin besøkelsestid, og allerede nå velger den nye løsningen som anbefales av flertallet her. Å sende enkeltgrupper av produsenter, for eksempel svineprodusentene, ut på nye ørkenvandringer i ett eller tre år kan gjøre vondt verre. Alle må uansett velge nye markedsordninger i løpet av få år.

Flertallsforslaget vil sikre en mer fleksibel prisdannelse, og samtidig redusere AMS-støtten. Det tar vare på mottaksplikt, forsyningsplikt, og gir markedsregulator prisnoteringsansvar og en viss manøvreringsmulighet når det gjelder markedsregulering. Flertallsforslaget er den nest beste løsningen, så lenge vi ikke kan fortsette med den beste.

Men det betyr ikke at framtida til svineprodusentene er rosenrød. Svineprodusentene henter 97 prosent av produksjonsinntektene sine i markedet, altså gjennom pris, og ikke tilskudd. De må nå regne med helt andre svingninger i prisbildet enn det de har vært vant til. Det kan bli veldig smertefullt. Økonomien i svinenæringa hviler på to pilarer; tilbud og etterspørsel i markedet, og kjøttindustriens betalingsevne. Og det er nettopp dette som er bekymringen. Vi vet at vi får nye perioder med overskudd av svinekjøtt. Og vi vet at store, arbeidsintensive slakteribedrifter sliter med økonomien og betalingsevnen. Hvis pilene peker den gale veien for begge disse faktorene samtidig, kan bortfallet av dagens markedsordninger for kjøtt vise seg å bli en dyrekjøpt erfaring.