1500 purker, ingen kastrering og eget slakteri

1500 purker, ingen kastrering og eget slakteri

Svineproduksjon i Sør Afrika både ligner og er veldig forskjellig fra norsk produksjon. Cilliers Louw ved Cape Town produserer 65 kilos slaktegris uten kastrering.

– Welcome to a small southafrican farm, ønsker Cillers Louw til en gjeng landbruksjournalister fra hele verden. I areal er nok ikke gården spesielt stor, men den har stor produksjon. Cilliers Louw og kona Lana er svineprodusenter med 1500 purker på Keibees farm en drøy time nord for Cape Town i Sør Afrika.

De har besetning der all grisen fôres fram til slakt. Resultatet i grisehuset er ca. 2,3 kull pr. purke og år og 9,5 avvente pr. kull. Det betyr at de produserer drøyt 31 000 slaktegris i året.

– Målet er å øke produksjonen til 35 000 slaktegris, opplyser Cilliers. Det skal dels gjøres gjennom å øke antall purker, dels gjennom å øke avdråtten til flere kull og 10 avvente pr. kull. Hvilke gener har så en gris fra Sør Afrika?

– Vi har avlsmateriale fra hele verden i vår gris, også fra Skandinavia, svarer Cilliers på spørsmålet. Han vet ikke helt hvor stor prosent det er av ulike raser i grisen. Grunnstammen er imidlertid landrase av britisk og hollandsk opprinnelse. Problemet når en kjøper avlsmateriale fra Storbritannia er imidlertid at en ikke vet akkurat hva en kjøper, forklarer Cilliers.

240 MÅL

Arealmessig er gården til Louw liten. Totalarealet er 240 dekar og det inkluderer et lite fjell bak husene. Ikke noe av arealet er dyrket. Alt er bygninger, gårdsplass, gjødsellager pluss en del fjell eller bratt areal som ikke er utnyttet. Det er ikke noe krav om spredeareal i Sør-Afrika. I området rundt Keibees farm er det lite husdyr, store kornarealer og dermed heller ikke noe problem.

– Naboene tar alle møkka, sier Cilliers.

INGEN KASTRERING

Louw kastrerer ikke hanngrisen, men slakter i stedet ved 65 kg slaktevekt. Dette er gris som først og fremt går til baconproduksjon.

– Når vi slakter så tidlig blir det ikke usmak på kjøttet, mener Louw. Nå er forbruket av svinekjøtt i Sør Afrika veldig lavt, bare en brøkdel av norsk forbruk. Markedet vil dermed trolig i mindre grad reagere om det skulle være litt usmak på kjøttet.

– Men de fleste produsentene kastrerer grisene og slakter rundt 80 kilo slaktevekt, opplyser Louw. Han tror imidlertid produksjon av 65 kilos gris er like lønnsomt. Hanngris vokser fortere enn kastrater, prisen kan være litt bedre, og en slipper relativt arbeidskrevende reinhold med eldre slaktegris.

3 UKERS AVVENNING

Fødeavdelingene hos Louw er gamle. Husene er lange og ca. 9 meter brede. Det er gang i midten og rundt veggene. Fødebingene måler ca. 3×2,4 meter, har lave vegger og purkene er fiksert. I smågrishjørnet er det ikke varmelampe, men en varmetråd montert i et tak.

Gjødselrist er det bare rett bak hver purke. Generelt synes det som om jobben med reinhold, gjødselskraping og fôring hos Louw er mer manuell enn i et norsk grisehus.

– Vi har vært forsiktig med investeringer, men planlegger å bygge en mer moderne fødeavdeling, sier Louw. Etter bare ca. tre uker i fødeavdelingen samles smågrisen i store binger med opp til 450 smågris i hver binge.

– Slike binger/hus er rimelige å bygge, og lette å vaske, forklarer Louw. Ventilasjonsløsningen er også enkel eller stort sett naturlig med luftinntak i den øverste delen av sideveggene.

EGET SLAKTERI

Cilliers og 13 andre større svineprodusenter i området eier selv slakteriet de leverer til.

– Jeg har aksjer for ca. 700 000 kr i slakteriet. Det gir meg rett til å slakte 600 slaktegris pr. uke, forklarer Cilliers som også har sikret seg en opsjon på å øke dette tallet opp til 900 griser pr. uke. Eierne er sikret avsetning til en fornuftig pris på et antall griser som står i forhold til aksjekapitalen de har skutt inn. Selskapet tar også i mot gris til slakt fra andre enn eierne. Men andre leverandører har ikke leveringssikkerhet, og prioriteres bak eierne i rekka.

11 KRONER KILOEN

Kiloprisen på kjøtt svinger med importprisen. For tiden får Louw ca. 11 kroner kiloen.

– Det er jeg fornøyd med, da våre produksjonskostnader pr. kilo kjøtt er rundt 10 kroner. Men mange produsenter i Sør Afrika har noe svakere resultater i grisehuset og dermed noe høyere kostnader. Vi opplever derfor ingen boom. Vi er dessuten presset av importprisen på svinekjøtt, og det er særlig brasiliansk svinekjøtt som er konkurrenten, opplyser Louw. En konstant trussel Sør Afrikas bønder lever under er derfor hele tiden hvor sterk landets valuta er, og dermed hvor rimelig det er å importere.

MAIS, SOLSIKKE OG FISKEMEL

Louw kjøper alt kraftfôr og får levert fôr til gården nesten daglig. Han bruker en blanding der mais, solsikke, soya, fiske-mel er basis, men det kan også være blandet inn noe bygg og hvete. Det tilsettes ikke antibiotika i fôret.

– Generelt har vi veldig lite sykdom på grisen i Sør Afrika. Vi har veldig god helsestatus, sier Louw. Selv har han en sønn som er utdannet veterinær og som følger med i besetningen.

FEM KRONER TIMEN

Svineproduksjon eller landbruket generelt i Sør-Afrika er relativt arbeidsintensiv. Det er om lag 400 svineprodusenter i landet, og de produserer omtrent halvannen så mange slaktegriser som her hjemme. Men slik vil det også være i et land der lønningene starter på fem kroner timen. Louw har 34 ansatte i sin produksjon, omtrent samtlige fra den svarte del av befolkningen. Halvparten av dem er praksiselever fra landbruksskolen. Disse trenger ikke betales ut over kost og losji, men hos Louw får de minimumslønna på fem kroner timen (45 timers uke) i tillegg.

– Praksiselever er en ordning jeg er veldig fornøyd med. Dette er stort sett interesserte og flinke elever, sier Louw.

Flere av dem får også tilbud om jobb etter praksisperioden. Da stiger lønna til 3500 kr måneden. Topplønna er drøyt fire tusen i måneden, opplyser Louw. Dette er omtrent dobbelt så høy lønn som den arbeiderne på mjølk-, sau- eller fruktgårder får.

SØR-AFRIKA

Sør Afrika er eneste land i Afrika med nettoeksport av landbruksprodukter. Mesteparten av produksjonen står landets hvite mindretall for. Det betyr at de eier det meste av jorda, mens de ansatte stort sett er svarte. Særlig i nord er det en del uro på grunn av dette. Enkelte steder blir derfor jord ekspropriert og delt ut til de svarte. Et alternativ er å gjøre gårdene om til samvirkeselskap der de ansatte svarte arbeiderne får eierandeler. Men sør i landet har de hvite eid jorda siden 1800-tallet. De innfødte er utryddet, og det er få konflikter om hvem som egentlig eier jorda.

Landbrukseksporten fra Sør-Afrika er frukt, vin og ull. Landet har også verdens største produksjon av struts. Under strutseboomen på starten av 1900-tallet var faktisk strutsefjær alene landets fjerde største eksportartikkel etter gull, diamanter og ull. Svinekjøtt produseres kun for landets 44 millioner innbyggere. Det produseres ikke stort flere griser enn i Norge, men produksjonen er fordelt på bare noe over 100 svineprodusenter. Trenden er større og færre produsenter. Omtrent 40 av produsentene holder til i staten Western Cape i området rundt Cape Town.

Western Cape har et stort marked for kjøtt rett utenfor stuedøra samtidig som klima for produksjonen er gunstig. Somrene er ikke for varme og vintrene relativt milde. Sør Afrika har relativt nylig hatt utbrudd av munn og klovsyke. Men dette var isolert til nord-øst i landet. Sykdommen skal nå være utryddet.

Generelt betyr få svinebesetninger at sykdom er et lite problem. Men smittevernet på den enkelte gård synes å være mindre strengt enn i Norge.