Publisert: 10.12.2019 Oppdatert: 10.02.2020

Stikkord:

– Dyrevelferd må være faktabasert

– For meg er det faktabasert kunnskap som må ligge til grunn for vurderingene. Hva er godt nok? Hvor skal lista ligge? Fakta må være ­basis for etiske vurderinger, men debatten er ikke alltid ­basert på fakta.


Nr. 9 – 2019

 

Det sa professor Randi Oppermann Moe ved NMBU Veterinærhøgskolen på dyrevelfersseminaret som ble arrangert på Agrovisjon 2. november. Da hun startet veterinærstudiene i Hannover på 80-tallet var ikke dyrevelferd et eget fag, selv om alle veterinærfagene til sammen har med dyrevelferd å gjøre. I dag er det et fag. Studentene eksponeres for dyrevelferd fra dag én i studiene.

Mange mener mye
– Dyrevelferdsbegrepet defineres av mange i debatten. Vi ser at varemot­takerne plutselig endrer reglene for eggproduksjon, selv om produsentene driver innenfor lovlig regelverk. Pelsdyr ble også holdt i henhold til godkjent regelverk helt til Stortinget plutselig vedtok å legge ned hele næringa. Det er mange som har meninger om dyrevelferd uten at de nødvendigvis er faktabasert. Det må vi tåle, og vi må tåle at folks holdninger til dyr endrer seg over tid.

Best ute?
– Mange tror at dyr har det best når de er ute og har det fritt i sola. Men alle som forsker på dette vet at det frie livet også er risikofylt og har sine baksider. Uteliv innebærer blant annet smitterisiko. Det var en grunn til at fjørfe som i riktig gamle dager trippet ute på tunet ble tatt inn i hus. Men vi vet mer om smitterisiko og helse i dag enn før. Og ny teknikk kan fange opp problemene tidligere enn før. Vi som forsker på dette er opptatt av hvordan dyra faktisk har det i de ulike miljøene. Vi observerer, måler og teller og vurderer for å finne fakta. Fisk og akvakultur er også tema for oss. Gjennom forskning kan vi finne ut hva som er fakta og hvor skoen trykker. Hva er egentlig godt nok? Hvor skal lista ligge? Grensene som nedfelles i reglene for hold av produksjonsdyr er minstestandarder. God dyrevelferd vil ofte kreve mer, sa Oppermann Moe.

Dro purka for retten
Også antikkens filosofer var opptatt av dyrs verdi. Senere kom det vurderinger som dette; «Spørsmålet er ikke om de tenker eller taler, men om de lider (Bentham)». Har dyr emosjoner? Vi vet at dyr føler smerte. De skal ha det bra. Da må fakta ligge til grunn for etiske vurderinger, selv om debatten ikke alltid er basert på faktiske observasjoner.

I middelalderen spurte man om dyr hadde moralske handlinger. Moe fortalte en historie om ei purke som gikk løs i en landsby drepte et lite barn og begynte å spise på det. Purka ble dratt for retten, fikk advokat og ble dømt til døden. Dyra levde tett på folk i gamle dager.

Dyret eller flokken?
I 1935 fikk Norge sin første dyrevernlov hvor det het at «dyr ikke skal lide i utrengsmål». I 2005 fikk vi vår første dyrevelferdslov, hvor det blant annet heter at dyr har egen verdi.

– Våre regler har basis i reglene i EU. Vi har mange dyr, slaktekyllinger og fisker i vann. Er det det enkelte dyr vi snakker om, eller snakker vi om flokken eller fiskestimen?

Det er klart at i et kyllinghus med kanskje tusener av dyr er det vanligvis flokken en vurderer. Men det er like fullt mulig å se enkeltdyr i en flokk.

Det vanskelige spørsmålet blir uansett hvordan vi måler dyrevelferd. Mye kan måles og registreres, men ikke alt. Ut fra summen av kunnskap lages det minsteregler og minstekrav til dyrevelferd. Men god dyrevelferd krever etter min mening enda mer, at den strekker seg ut over lovens minstekrav, sa Oppermann Moe.

Forskerne uenige
Også de som forsker på dette kan være uenige om hva god dyrevelferd egentlig er. Friske dyr som produserer bra kan være et uttrykk for at dyrevelferden er bra. Men de må kunne utføre viktige atferdsbehov. Føler de smerte? Ulike aktører vil antakelig definere dyrevelferdsindikatorene ulikt. Informasjonen må vektes. Er de friske? Får de utført atferden som ligger til dyret? Ser vi fjørplukking, halebiting eller fotsår? Har de transportskader?

Direkte observasjoner og indirekte registreringer gir kunnskap. Helse- og produksjonsdata gir viktig informasjon om dyrevelferden. Men genetikken, røkterfaktoren, miljøbaserte målinger, ressursbaserte målinger, smittevern, stress og liknende er også viktig for dyrevelferden.

Blir kvalme av ordet
Så hva skal bonden egentlig gjøre?

Det var ikke mange svineprodusenter fra Rogaland å se på dyrevelferdsseminaret i Stavanger. Mange av dem føler seg antakelig så grisebanket og forfulgt at de blir kvalme bare de hører ordet «dyrevelferd». Det kan være en forklaring på at Oppermann Moe og andre som snakket om temaet ikke hadde mange svineprodusenter i salen. Så hva tenker hun om det?

– Med bakgrunn i det som har skjedd i Rogaland de to siste åra kan jeg forstå at mange blir kvalme av temaet. Det er ubehagelig. Men vi må være enige om at folk ser ulikt på dyrevelferd. Mitt beste råd til bonden er dette; ta eierskap til dyrevelferdsbegrepet sjøl. Ta sjefsansvaret i egen besetning, i egen bedrift, og gjør noe med utfordringene. Og fortsett den gode jobben som mange har gjort lenge for å ta vare på helsen til dyra. Den er en viktig del av velferdsbegrepet, sa Randi Oppermann Moe.