Publisert: 07.09.2021 Oppdatert: 07.09.2021

Stikkord:

– Det lokale svinemiljøet lokket oss

– Vi har ei fenomenal purke nå. Den kan ikke sammenliknes med den vi hadde i 2009. Det er gøy å jobbe med TN70-purka, men vi er glade for at vi bygde romslig da vi bygde.


Bildet: Gardsnavnet til Anette og Knut Olav har kanskje noe å gjøre med at det er ganske god fart på vannet i Drammenselva nederst i hagen.

 

Det sier Anette og Knut Olav Stryken. Gården deres ligger helt nede ved Drammenselva like sør for Mjøndalen. Her går det blant annet laks i elva, som kan være ganske sterk og stri i perioder. Noen steder blir det lokal flom, men problemene er som regel størst lenger oppe i Mjøndalen og på andre sida. På garden Stryken er det stigning i terrenget, så garden ligger ganske flomsikkert. 

De driver en satelittbesetning i Raumartoppen purkering nå, men i oppstarten var de i Braudvin-ringen i ­Østfold. Men den fikk salmonella i 2014, og ble som kjent lagt ned. Etter det har de brukt navet i Akershus. Men nå heter jo alle disse tre fylkene Viken.

– Når skal dere begynne?
Garden Stryken kommer fra Anettes side. Bestefaren hennes er født på garden, hvor hovedbygningen stammer fra 1817. Det var melkeproduksjon her fram til 50-60-tallet, men så ble det et rent kornbruk. 

– Dere sto altså fritt til å bestemme hvordan garden skulle brukes da dere kom hit i 2004. Hvorfor falt valget på svineproduksjon?

– Jo, det skal jeg fortelle deg. Vi har en ivrig nabo her som heter Bjørn (Gevelt, red.anm.). Han kom for å hilse på sine nye naboer med følgende replikk; «Hei, jeg heter Bjørn. Når skal dere begynne med gris?» Og dermed var praten i gang, forteller Anette.

De kikket først på slaktegrisproduksjon. Så var Ivar Aanekre innom og foreslo at det kunne være lurt å satse på kombinert produksjon. Deretter så de en annonse i Svin hvor en purkering søkte etter satellitter. Dermed ble det en rundtur med Nortura for å se hva satellittproduksjon egentlig var. Interessen for denne driftsformen ble vekket, og plutselig var prosessen med å få fram tegninger og innhente priser og tilbud i gang. Graakjær bygde huset som sto ferdig i 2009.

 

Anette og Knut Olav Stryken er fornøyd med det nye purkematerialet som er avlet fram.

 

Slag i slag
Den yngste dattera til Anette og Knut Olav ble født 5. juni samme år. Dagen etter begynte bulldoseren å fjerne matjord på det som skulle bli tomta til grisehuset. Før dette dro Anette ned på sykehuset for å føde sitt første barn, og da hun kom hjem med henne var tomta ferdig doset og klar for grunn­arbeider.

Så gikk det slag i slag. Allerede den 2. november kom de første drektige purkene, som da ble plassert hos nabo og mentor Bjørn. Det er to avdelinger med 53 fødebinger i hver. De selger alle smågrisene, og har to faste ­kjøpere. Overskytende smågris selges på spotmarkedet. 

– Det var egentlig hele Norsvinmiljøet i Buskerud som lokket oss til å begynne med gris. Miljøet og folka som driver med gris her har vist stor takhøyde og hjulpet oss i gang, sier Anette.

I tillegg til gode naboer og mentorer lokalt, hadde hun forberedt seg ved å ta smågriskurs og delta i en lokal studiering med svineprodusenter. De kom fort inn i selve produksjonen, men det var krevende å være småbarnsmor og nystartet smågrisprodusent samtidig. Lille Malin vokste for en stor del opp i grisehuset. En gang måtte hun avbryte kastreringa for å gi henne mat. Knut Olav, som hadde jobb utenfor garden, tok pappaperm de første grisingene. Besteforeldrene stilte også opp når det var som travlest i grisehuset. 

Fikk besøk fra Hallingdalen
– Hvordan synes dere at svineproduksjonen har vært i disse åra etter at dere startet opp?

– Dert har jo gått opp og ned. Det gjelder både produksjonsresultater i grisehuset, og priser og markedsforhold. Det er tungt når det ikke går så bra, men det er veldig gøy når det går bra. Vi var cirka 25 svineprodusenter her i fylket da vi begynte, og nå er det omtrent halvparten tilbake. Da det var en produsent på Geilo i Hol (Øen) som ville starte med svineproduksjon der, men den lokale skepsisen i grasbygda var stor. Derfor reiste det representanter fra kommunestyret i Hol kommune samt kommunelegen hit for å se hva moderne svineproduksjon egentlig var. Men de ble positivt overrasket, og spurte om det virkelig var gris her. De reiste hjem og slapp til de som ville starte svineproduksjonen i Hol også. Det måtte altså en studietur til Drammensområdet til for å se at det faktisk går an å produsere svinekjøtt uten problemer for omgivelsene, forteller Anette og Knut Olav.

Fornøyd med purkene
Uoppfordret skryter de begge to av det nye purkematerialet som har kommet inn i svineproduksjonen de siste åra. 

– Raumartoppen var tidlig ute med å fase inn TN70-purka, og det har vært veldig artig å være med på det. Avlsframgangen har vært enorm, og den purka vi har i dag kan absolutt ikke sammenliknes med den vi startet opp med. Vi synes vi har ei fenomenal purke nå, ei som det er veldig artig å jobbe med. I dag er vi glade for at vi bygde forholdvis romslig da vi gjorde det. Alle hadde meninger om hva vi skulle velge av løsninger, men vi endte opp med tørrfôring og langtro, og det har fungert fenomenalt. I vår produksjon føler vi at det var absolutt det rette. Det er viktig at mora avvenner og takler de som blir født, for nå har det blitt mange av dem. Noen sier at de opplever den nye purka som aggressiv, men vi har ikke opplevd det slik. Tvert imot føler vi at purkene er gode kollektive barnepassere. Det er mer liv og lyd i fjøset nå enn før, sier Anette og Knut Olav Stryken.