– Bedre dyrevelferd nå enn for tjue år siden

Bildet: Brit-Tove passer godt på store og små i fødeavdelingen i ­grisehuset.

Det mener Per Olav Krekling på Aker gard i Øvre Eiker. Han sitter i fagutvalget for svin i Nortura, og er glad for at kjøttsamvirket jobber profesjonelt med krisehåndteringen etter stygge TV-­bilder, men også i forhold til krav og forventninger når det gjelder leverandørenes holdning og praktiske tilnærming til dyrevelferd. 

Lei seg
– Men jeg blir lei meg over det som skjer. Først blir jeg veldig forbannet på metodene som brukes for å avdekke hvordan den såkalte virkeligheten er for norske griser. Virkeligheten er ikke at alle norske griser håndteres uten omtanke for deres egenverdi og velferd. Samtidig blir jeg litt irritert over at vi fortsatt har noen brodne kar som ikke viser tilbørlig omtanke for dette. Alle såkalte regelbrudd er tross alt ikke like alvorlige, men slike nyanser kommer ikke fram når folk som er ute etter å ta ei hel næring serverer sine subjektive og ulovlig oppsamlete inntrykk og presenterer det som inspeksjoner. Overlat det siste til Mattilsynet, mener jeg, sier Krekling.

Kombinert
Sammen med sin Brit-Tove, som også er sterkt politisk engasjert i fylket sitt, driver de satellittbesetning i Raumartoppen purkering. Hun tar seg av fødeavdelingen i grisehuset, og han tar seg av slaktegrisavdelingen. Huset ble bygd i 2012 til formålet. Her er det 130 grisinger i året. Grisehuset har fire avdelinger, to fødeavdelinger og to slaktegrisavdelinger, 40 FS-binger med langtro på 2,5 meter. De driver dermed en kombinert satellittbesetning. 

Brit-Tove og Per Olav deler på jobben i grisehuset. Hun tar først og fremst fødeavdelingen og han slaktegrisavdelingen.

Det er kraftfôrbasert våtfôring i hele huset, og svineprodusentene mener at det i et hus som dette er en forutsetning å ha et restefritt fôringsanlegg. Da blir ikke feilgjæring noe problem.

– Overgangene mellom avdelingene har gått bra. Vi har faktisk ikke hatt avvenningsdiaré på åtte år. Grisene vennes til fôret i det mora flytter ut. Flytende fôrskift og samme fôrmiljø før og etter avvenning er nøkkelen.
Derfor blir det fleksibelt å legge opp fôrstrategien, sier Krekling. Tre uker før grising har de i litt drektighetsfôr. Ellers brukes diefôr, smågrisfôr og ­slaktegrisfôr.

De selger all smågrisen som blir til overs etter at de har tatt igjen maksimum ti griser til hver slaktegrisbinge. De kan selge 1300 slaktegriser i året, og kunne ha satt inn 12 i hver binge, men stort sett har de aldri mer enn 10. 

Det kan bli trangt nok det også. 

Fornuftig krav
Som svineprodusenter flest er også Per Olav opptatt av svineprodusentenes økonomi. 

– Det har svingt veldig siden vi be-gynte med gris. Vi har hatt fire veldig dårlige år, og fire brukbare år. Økonomien styres av målpris, smågrispris og vektene på slaktegrisen. Mange roper på sterk heving av prisene, men i mitt hode er det fornuftig å gå litt forsiktig fram. Det verste som skjer er bestandig overproduksjon som følge av for stor grad av optimisme. Vi må få dekt økte kostnader, ja. Men min erfaring er at vedvarende akseptable priser er bedre enn kortvarige «klondyke-­priser». Best er det hvis de kjempe­flinke greier seg godt, og vi middels flinke greier oss greit. Økonomien i svineproduksjonen bør være passe god Jeg synes bondelagets krav om økning av målprisen på kr 1,60 var fornuftig ut fra forutsetningene vi hadde da kravet ble reist. Det er ingen vits i å kreve fem kroner prisøkning, så jeg synes Norges Bondelag fra enkelte har fått urett­messig kritikk her, sier han. 

– Alle små og mellomstore produsenter må ha budsjettmidler som utlikner forskjeller i størrelse og geografi. Det er dette landbrukspolitikken handler om. Alle vil leve av varesalget sitt, men for alle er ikke det nok. Derfor må ­politikerne spytte i potten, sier Per Olav Krekling.

Lar humla suse
Det er 308 dekar dyrket jord på garden, og 50 – 60 dekar med skog eller kulturbeite. Jorda er god. Den brukes hovedsakelig til kornproduksjon, og den ligger ikke mer enn 30 – 40 meter over havet. Per Olav er en av 14 bønder i Buskerud som er med i et såkalt kantsoneprosjekt. «La humla suse», kaller de det, og mange her har kløver og andre vekster for å gjøre levevilkårene bedre for nettopp humler, bier og andre innsekter som gjør en nyttig og viktig jobb. Da kan de også bruke ­beitedyr i kantsonene i stedet for å så striper med blomster.

– Vi har samarbeidet med mange flinke fagfolk. Ofte kan de være i opposisjon til oss bønder, men her synes jeg vi har fått til en fin felles forståelse. Hos oss driver vi ellers konvensjonelt, men ­prøver å gjøre det så bærekraftig som mulig, sier Krekling.